Jeg og angsten

 

Jeg vil gjerne forklare hva som skjer og har skjedd med meg.

Etter utredning hos DPS har jeg blitt diagnostisert med Sosialangst, depresjon og paranoide tendenser. Depresjonen kom av sosialangst som er ganske vanlig og jeg har hatt flere perioder med tilbakevendende depresjon.

Sosialangst arter seg forskjellig fra person til person, men hvordan den forandrer hjernen og mekanismene bak er ganske ryddig og strukturert som om man har installert et program hvor hver enkelt gir det sitt personlige uttrykk. Hva som forårsaker det varierer i stor grad, men det tar gjerne mange år og forskjellige situasjoner/hendelser over tid. For noen spiller type personlighet en stor rolle i hvor disponert man er. Det som skjer er at sykdommen endrer hjernen fysisk i at nervebaner er endret og satt til å reagere med angst/frykt i gitte situasjoner eller ved visse triggere. Det som skjer er at når angsten trigges så skjer det momentant og er blitt en automatisk respons som tar en snarvei i hjernen. Denne snarveien forbigår den langsommere logiske prosessen.

Sosialangst og depresjon har et fellestrekk i at begge gir noe som kalles NAT-tanker (Negative Automatiske Tanker). På KID-kurset jeg gikk på kalte jeg det den indre mobberen. De fungerer som en stemme i hodet som tidvis konstant forteller deg hvor håpløs du er, hvor håpløst livet ditt er og siden mobberen i realiteten er deg selv vet du å finne de aller mest sårbare punktene å trykke på, du finner ingen værre mobber enn deg selv. Disse kalles automate fordi de virker å lever sitt eget liv, du kan stoppe de en liten stund, men de dukker snart opp igjen fordi programvaren er fortsatt installert. Min forklaring er kort og et ønske om å i hovedsak fortelle deg det jeg slet så lenge med å forstå og som ved forståelse fratok meg skam og skyldfølelse. Hovedpoenget mitt er at det er en sykdom som angriper likt, den er strukturert og den gir personen den angriper få muligheter til å kjempe imot uten hjelp. Ren logikk eller “å ta seg sammen” har ingen effekt, kun langsom metodisk og strukturert behandling for å bryte opp de nervebanene som er skapt, for så å bygge nye. Sykdommen er ikke en del av personligheten og det var dette jeg så sårt trengte å forstå. Her er mer informasjon hvis du er interessert https://socialanxietyinstitute.org/


 

Hvordan dette har preget meg opp igjennom og fortsatt preger meg i dag.

Det som skjedde før jeg fikk siste depresjon og som endte i at jeg endelig søkte profesjonell hjelp var det samme som før. Jeg hadde en enorm motivasjon, fremtidsutsikter, glede i det jeg jobbet med og var optimistisk. Jeg begynte å jobbe i studioet hos Johs og Bård og ting gikk veldig bra veldig lenge. Men hele veien gikk jeg å kjente på problemene jeg er så vant med, men jeg snakket meg ut av det, la det vekk, fokuserte på jobb og det som ga gleder. Det fungerte veldig lenge, men det tapper meg i lengden og når jeg begynner å bli sliten så åpner jeg opp for mistenksomheten og NAT-tankene. Det slippes sakte inn og selv om jeg merker at det kommer og kjenner det igjen fra tidligere så klarer jeg bare å forsinke det. Jeg har en høy terskel for å føle meg ille til mote og allikevel klare å fungere og ikke la noen se at jeg sliter og jeg er veldig god på å lyve til meg selv og dekke over problemene som stadig ble vondere å håndtere.

Det som etter hvert skjedde var at hver dag på jobb var jeg til slutt redd. Jeg hadde problemer med å gå på do fordi jeg slet med å reise meg fra stolen, jeg var redd for å møte noen i gangen på vei til toalettet, jeg klarte ikke gå inn på kjøkkenet å lage meg kaffe, jeg slet med enkle kroppslige bevegelser fordi de ble krampaktige og ukoordinerte.  Jeg kom tidlig på jobb før de andre så jeg slapp møte de på vei inn og jeg slet med å komme meg hjem fordi jeg ikke ville møte de på vei ut. Et ord jeg fikk store problemer med var “hadet”. Vet ikke hvorfor, men tonefallet, styrken og uttalselsen ble alltid feil og det føltes som det ordet ville avsløre hvor ille ting sto til med meg og jeg begynnte å skjelve og svette hver gang jeg måtte si det.

Samtaler føltes nærmest umulige fordi hjernen min var som en motorvei av tanker hvor bilene kjører i alle mulige retninger. Det var kaotisk å holde styr på og utrolig vanskelig å få med seg eller i det hele tatt å forstå hva folk sa til meg. Helt enkle ting ble ufattelig vanskelig og noen dager var jeg så sliten at jeg bare koblet ut. Det var som om ingen var hjemme. Jeg hørte folk snakket, men jeg forstod ingenting. Samtidig kjente jeg på de fysiske reaksjonene i kroppen som stresshormonene produserer, pulsen øker, fingertuppene blir numne, jeg blir enten kokvarm eller fryser inn til beinet, kroppen stivner og blir veldig vanskelig å styre, ansiktet blir stivt og rart og spesielt munnen og nakken, pusten er kort og i toppen av brystet. Jeg kunne noen ganger få en viss kontroll på tankene, men kroppen fulgte ikke etter og gjorde det veldig vanskelig å hente seg inn igjen.

Hvert opptak vi hadde hvor det kom stylister og modeller føltes som en kamp for ikke å bli oppdaget. Jeg trodde det lyste galskap av meg. Mistenksomheten (paranoiaen) kom mer og mer og jeg trodde alle var ute etter meg, at folk ville lure meg, jeg trodde jeg ble overvåket og jeg trodde alle gikk og snakket om meg, enten hvor gal jeg var, hvordan de kunne bli kvitt meg eller hvordan de kunne skade meg. Alle i studioet har kun vært hyggelige og har vist meg stor respekt hele veien, men det har ingenting å si når hjernen skaper sin egen verden. Og selv om jeg forstod at tankene jeg hadde var irrasjonelle så klarte jeg ikke å overbevise meg selv.

Men selv om jeg slet så er jeg stolt. Jeg kjempet på dag ut dag inn og selv om jeg skalv, var livredd og angsten slo til, så klarte jeg allikevel og si min mening, jeg kunne være beinhard når jeg brant for noe, jeg holdt ut timer med angst som bygde seg opp og opp til hjernen til slutt nærmest koblet ut og jeg fortsatte da også. Jeg klorte meg fast. Dagen etter gikk jeg på jobb selv om jeg var totalt utmattet og jeg var optimistisk og tenkte at, stå på! Dette klarer du! Jeg er faktisk jævlig stolt av det og jeg er stolt av at jeg har kjempet så beinhardt på tross av angsten i så mange år. Jeg tenkte alltid at det som gjør vondt gjør deg sterkere.

Dette var situasjonen før vi flyttet til det nye studioet hvor en del av det gamle kollektivet ble splittet og vi ble et mindre studio hvor jeg på forhånd hadde bestemt den mest bortgjemte plassen inni en krok. Jeg så frem til det og håpte at et nytt sted ville hjelpe. Det gjorde det også en liten stund, men veldig fort kom alt tilbake. Jeg slet igjen på samme måte på jobb og det tok jeg også med meg hjem. Jeg følte meg jaget, alt måtte gå på skinner, hvis jeg spurte Reidar om noe så hadde jeg bare tid til et kort konsist svar, nøklene måtte jeg ha klare i hånda lenge før jeg nådde døra så det ikke ble noen forsinkelser med å låse seg inn, klærne måtte ligge klare på morningen så jeg ikke mistet noe tid og sånn var ble det med alt jeg tok i og kom det noe i veien (fant ikke kaffekoppen) så kokte jeg innvendig av en enorm frustrasjon og kaos. Det samme jaget var også på jobb, jeg ble helt satt ut hvis noen somlet eller snakket om været, alt måtte være strukturert og målrettet. Jeg jaget etter å være perfekt, jeg skulle kunne alt, være oppdatert på alt, jeg skulle være miljøbevisst, jeg skulle handle etisk, jeg skulle håndtere alt som kom min vei eksemplarisk, hvis jeg skulle lese en artikkel i en avis så måtte jeg finne kildene og andre artikler om det samme emne så jeg fikk hele bildet og alt måtte gjøres med perfeksjon som endte i at jeg ikke fikk gjort noe fordi alt ble for stort og alle stedene hvor jeg feilet ble så mange.

Vi hadde et stort opptak med stylist, makup artist, hårstylist, assistenter og modell og i pausen skulle vi alle spise sammen. Jeg husker jeg slet med å få maten inn i munnen, armene ristet og ville ikke lystre. Når jeg tygde hadde jeg ikke noe spytt for jeg var så tørr i munnen og jeg var så stiv og rar i ansiktet og samtidig skulle jeg være engasjert i en samtale. Jeg prøvde å skifte fokus over på hva personen sa, men jeg måtte holde kroppen i gang så den ikke stivnet fullstendig og den var så vanskelig å kontrollere at jeg ikke klarte å ta fokus vekk. Jeg trengte å drikke, men turte ikke for det var vanskelig nok å holde styr på maten…

Etter hvert begynte jeg å føle meg mer og mer utmattet, det ble vanskelig å stå opp, vanskelig å holde øynene fysisk fokusert på jobb, jeg var svimmel og kvalm, kroppen var totalt energiløs og motivasjonen og gleden ved selve yrket ble borte. Den gleden hadde jeg hele veien klart å holde på, men når den ikke var der lenger forsvant også hele målet med å stå opp hver dag. Jeg følte at jeg gikk og buttet i vegger over alt, samme hvilken retning jeg valgte så traff jeg en vegg og det buttet oftere og oftere og raskere og raskere. Jeg fikk skyldfølelse ovenfor Bård, at jeg ikke klarte å sitte som før å koke opp nye ideer, at jeg ikke klarte å lete etter inspirasjon og at jeg sjelden klarte å være på jobb lenger enn til 16, da løp jeg ut og bare forsvant uten et ord. Jeg hadde også enormt dårlig samvittighet ovenfor Reidar. Jeg hadde så lite energi når jeg kom hjem og forsvant inn i min egen verden hvor jeg stengte han mye ute.

Det var her jeg søkte hjelp hos fastlegen. Jeg gikk til psykolog 1 gang i uken. Hun diagnostiserte meg med personlighetsforstyrrelse som DPS også mener jeg tenderer mot, men det ble liten bedring. Jeg fortalte både Bård og Johs om problemene og de håndterte det eksemplarisk. Men de hadde ikke sett det komme og ble veldig overrasket, så galskapen lyser nok ikke så langt som jeg tror og jeg er flinkere til å skjule det enn jeg var klar over. Jeg og Bård hadde et filmopptak på kvelden på et utested i et mørkt lokale med mye bevegelig scenelys. Jeg ble både fysisk og psykisk dårlig under opptaket og følte hele opplevelsen som å gå rundt i et surrealistisk mareritt. På slutten slet jeg med å bevege meg rundt, koordinasjonen var helt off, jeg klarte ikke å få ordentlig grep om rommene og hvem som var rundt meg. Jeg skvatt til av bevegelser, jeg slet med å holde styr på kaoset i hodet og når jeg endelig kom meg i bilen å skulle kjøre hjem skjønte jeg ikke hvor jeg skulle kjøre og jeg måtte gå igjennom hvor alt i bilen var, hvo giret var, hva som var gass og brems osv. Jeg måtte ringe Reidar og han måtte forklare meg stegvis hvor jeg skulle kjøre. Dagen etter våknet jeg, satte meg med kaffen før jobb og plutselig knakk verden. Jeg forsto ingenting og bare gråt. Psykologen min henviste meg til DPS. Depresjonen kom for fullt og jeg ble sykemeldt og utredning hos DPS ble startet.

Med depresjon kom en verden av ingenting. Det er den beste beskrivelsen. Du har ingen energi, ingen glede, ingen sorg, ingen motivasjon og et enormt behov for hvile og søvn. Tidvis kommer fortvilelsen og en en håpløshet som ligger i alt man gjør. Å dusje blir en enorm kraftanstrengelse, å hente et glass vann virker uoverkommelig, det var som om et tungt teppe lå over hele verden, som om det ble mørkere, tyngre å puste, tyngre å bevege seg og tyngre å tenke og tanken på at du ikke klarer disse elementære tingene tynger enormt. Når jeg tenkte var det stort sett NAT-tankene som var tilstede. Jeg så på filmer og serier på nettet. Det var det eneste stedet jeg fant hvor jeg fikk en form for pause. Jeg sliter med å forklare depresjonen, den er så utrolig vond og jeg er livredd for den den dag i dag. Den er så altoppslukende og det er virkelig som om verden fysisk forandrer seg, alle lyder får en sur tone, alle farger virker mindre mettet, lufta virker tjukkere, det ligger en slag ekkel gufsen marerittaktig følelse i alt. Og en sterk frykt for noe som du ikke vet hva er, er rett rundt hjørnet stort sett hele tiden. Anbefaler forfatter Andrew Solomons beskrivelse av depresjon   https://www.ted.com/talks/andrew_solomon_depression_the_secret_we_share

Hos DPS endret mye seg dog veldig gradvis. Den største hjelpen fikk jeg via et KID-kurs (kurs i depresjonsmestring) hvor jeg fikk veldig klare og ryddige metoder for hvordan jeg skulle håndtere de forskjellige aspektene ved depresjonen. Hele veien hadde jeg klart og hver dag gå tur med hundene. De var en av de få tingene jeg klarte å investere i. Og Reidar har vært en enorm person! Han har ikke hatt det lett, men jeg har forklart og han har forstått, og vært en stor styrke og trygghet. Hundene og Reidar er det som blir nevnt i Epikrisen fra DPS som fundamentene som har holdt meg oppe og fått meg igjennom. Depresjonen er veldig mye bedre, sosialangsten er der som før og litt værre enn vanlig siden jeg ikke er kommet ordentlig igang enda. Jeg tåler lite fortsatt og kan lett gå inn i kaos og angst i situasjoner som blir for mye for meg, men forskjellen er mitt forhold til det. Nå ser jeg på det som en sykdom jeg har som jeg må jobbe med og ikke en personlig brist. Jeg kan legge det vekk når jeg kommer hjem. Jeg er flinkere til å ta tak i NAT-tanker og håndtere de på riktig måte. For meg ble det en stor seier å klare å ta oppvasken hver dag igjen, å vaske leiligheten, å engasjere meg i noe, å ta bilder igjen fordi jeg får glede av det, gå turer i skogen og finne små suksesser som gjør at jeg igjen kan se gleden av å leve. Å kjenne på følelser igjen var både skremmende og herlig. De kom som stormer og var intense og veldig uregjerlige. Jeg hadde mye raseri som skremte meg veldig, men behandler fikk meg til å forstå at det var en del av det å komme ut av depresjonen og kun positivt. Så jeg lærte å bli glad i selv raseriet. Etter hvert roet følelsene seg og fant sine plasser igjen. Raseriet ble så å si borte.

w_DSC7991w_DSC7661w_DSC7452

Grunnen til at jeg skriver er fordi jeg vil at de rundt meg skal skille mellom sykdom og meg så godt det lar seg gjøre og kanskje får en bedre forståelse av hva forskjellen er. Og jeg vil ikke bli sett utifra sykdommen som veldig ofte stenger meg som person inne. Jeg regner med at de som ikke spør ikke gjør det fordi det er en usikkerhet i det. Jeg er ikke lenger redd for å snakke om det og dette vil antagelig prege meg resten av livet på en eller annen måte, så jeg vil heller forklare enn å bli misforstått. Jeg kan virke uinteressert og avvisende, men det du ser er stort sett at jeg ikke er i kontroll lenger, enten kjenner jeg på mye angst eller så har jeg koblet ut fordi det har blitt for mye. Jeg takker nei til invitasjoner, men ikke fordi jeg ikke vil. For jeg har lyst og det er mange mennesker jeg liker svært godt, men jeg kan allikevel føle angst rundt de eller situasjonen. Det er selvsagt umulig å forklare alt her. Det er mye mer til dette enn hva jeg har beskrevet her, men det er et lite innblikk. Jeg vil i lang tid fremover fortsatt ha problemer med sosiale settinger, selv med nær familie. De hverdagslige samtalene er fortsatt veldig vanskelige og jeg kan ha store problemer med å holde styr på tankene, det blir fort kaos og jeg blir fort sliten. Hjemme har jeg gjenvunnet selvtilliten og den har en slags base der. Den kan bli med meg et stykke på veien når jeg er i vanskelige situasjoner, men stikker ofte av, men da finner jeg den igjen der hjemme. Jeg er mer stabil nå og jevnt over ser jeg fremgang. Frykten for å gå ut i jobb igjen er der i stor grad, hva jeg skal gjøre og om problemene vil komme tilbake som tidligere skal jeg innrømme er der i stor grad, men jeg vil dit. Å endelig kunne kjenne på følelsen av å kjede meg igjen for første gang på flere år er et veldig godt tegn på at jeg trenger og er klar for å gå videre.

Jeg gjorde en jobb sammen med Bård i vinter. Vi hadde et stort moteopptak, tett program, liten tid, masse folk, lite forberedelser og la opp til kjappe avgjørelser og kjapp kreativ tenkning. Bård skulle filme og jeg skulle ta foto. Jeg var pissredd før jeg kom dit og pissredd hele veien igjennom opptaket. Forskjellen nå var at jeg visste hva som var angst og hva som var meg som skinte igjennom. Jeg fokuserte mest på arbeidet, ble ikke så satt ut av at angsten var der og det beste var at jeg ikke følte det som et nederlag. Det var tungt og det var slitsomt, men det var en slags ro i det også. Angsten holdt på med sitt og jeg holdt på med mitt, vi hadde en slags avstand vi aldri hadde tidligere.

Presentasjon_EyeCandy2-12

Jeg ønsker ikke at folk rundt meg skal gjøre noen endringer i forhold til meg. Alt skal være som før, men hvis du lurer på noe så er det helt ok å spørre. Og ved å lese dette så ble du kanskje litt klokere og fikk litt mer innblikk i en forvirrende sykdom.

what_success_really_looks_like

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s