“Behavior is nothing if not complex.”

Reducing problem behaviors seems especially complicated. I have this image in mind of the desk toy with silver balls hanging from strings attached to a wooden frame. The moment you pull back one of the balls and release it, the others are set in motion and continue clicking against one another for a long time before they finally come to rest. Like this toy, behavior sets in motion a cascade of perpetual interactions so that analyzing any one behavior in isolation is essentially meaningless. Behavior is part of an endless reciprocal interaction among an individual’s genetics, behavioral history and the environmental context in which the behavior is performed.
Susan Friedman
Dette sitatet fra Susan Friedman er så utrolig passende for hva vi går igjennom og har gått igjennom med Kaktus. Fra vi fikk han har han slitt med stress. I starten var jeg alt for uerfaren til å se tegnene og selv når jeg begynnte å se at han hadde problemer så håndterte jeg det helt feil. Jeg så alle problemene isolert. At han dro i båndet og jaget på tur prøvde jeg å løse ved å lære han å gå pent i bånd og selv det gjorde jeg på helt feil måte. Jeg stoppet hver gang han dro og skapte enorm frustrasjon og økt stress i det stakkars dyret. Han knurret og gjorde utfall mot andre hunder og jeg slepte han vekk. For å slite han ut tok jeg han til hundeparken og listen er lang over alle de feilene jeg gjorde som rett og slett økte på stresset hans.
Men en ting som jeg er veldig glad for er at det fikk meg til å ta til bøkene og det gjorde jeg så til de grader. Og ikke bare bøker, men artikler, bloginnlegg og forskning. Jeg fikk etter hvert en lang liste av trygge kilder og etter hvert har jeg fått et godt bilde av problematikken til Kaktus, men det har vært en lang vei og det har krevd mye. Og selv med kunnskap fortsetter man å gjøre feil. Ikke bare har han adferdsproblemer, men han har også allergi, muskelproblemer og hatt urinstein som gjør det vanskelig å finne riktige belønninger og allergien og kløen er en stor stressfaktor i seg selv.
Kaktus var i fjor på denne tiden et nevrotisk vrak etter løpetiden til Bella. Å trene han tilbake igjen krevde å balansere hårfint mellom energi og ro. Utløp for energi måtte ikke være for mye, ikke være stressende og måtte kreve akkurat nok av han så han kunne hvile og restituere seg. Den balansegangen var ikke enkel. Bare å løse et aktiviseringsspill kunne bli for mye for han. Å møte en hund på tur satte han langt tilbake og bygde opp stresset igjen. Det var som å ha en porselenshund som du måtte ta i med silkehansker. Alt i livet hans måtte tilpasses for han og alt vi gjorde som familie hadde basis i han. Men vi fikk det til. Gradvis ble han bedre, han lærte seg å roe seg ned etter en stressende hendelse, han roet seg ned inne, han lærte seg å være rolig rundt triggere og søke hjelp hos meg, han gikk fint i bånd, responderte umiddelbart på kommandoer, han var happy og glad, elsket å trene og hans største problem her i livet var regn. Han ble også flink til å være hjemme alene og jeg kunne fint være borte i flere timer uten problemer. Så i sommer når han hadde vært stabilt bra over lang tid tok vi avgjørelsen om å kjemisk kastrere han fordi vi var redd løpetidsstresset ville være for mye for han.
Overgangen fra vi satte chippen til han var totalt infertil etter en 6-8uker gikk greit. Det begynnte å dukke opp små tegn på problemer, men mest på regnværsdager. Men når chippen hadde full effekt ble han redd, usikker og jeg mistet kontakten med han. Å gå ut ble en risikosport for det ble så mange triggere. Det ble mye aktivisering inne og vi var mye i barnehagen så han fikk løpe i korte intervaller, trene og fikk godbitsøk. Så bestemte vi oss for å fjerne chippen og gradvis begynnte vi å få hunden vår tilbake. Løpetiden til Bella har han taklet greit. Og når ho var på det værste var han faktisk veldig stabil og fin. Han var konsentrert, taklet triggere veldig bra, var responsiv, leken og avslappet på tur. Men så begynnte ting å snu igjen akkurat som i fjor. Det er som om han går inn i en egen løpetid og alt handler om å jage rundt etter spennende lukter og markere på alt hvert minutt. Han ville ikke være inne, hadde ikke ro til å slappe av og mengde tur eller mentalstimuli hadde ingen innvirkning. Det virket som han fikk et testosteron boost og det styrte alt han gjorde. Stresset økte mer og mer for hver dag og i forrige uke toppet det seg plutselig. Han peip og klagde inne og stresset rundt. Ikke måtte han på do og med en gang han kom ut var det å lukte og markere som sto i hodet på han. Etter hvert var det umulig for han å slappe av og han peip og ulet og alt var tragedie for han. Det var så vondt å se på og vi vet så alt for godt at hvile er den beste medisin og var det han trengte. Bella ble også stresset av han. Til slutt tok jeg en beslutning jeg er veldig glad for og det var å rett og slett gi han Vival. Vi sjekket dosering og endelig sov han. Vi bestemte oss for å ta turen til vetrinær dagen etter uten hund og rett og slett spørre om de var enige i å la han få slippe.
Å ta den avgjørelsen satt langt inne, men vi har snudd opp ned på livene våre og lagt så mye tid og energi i den hunden. Jeg er utslitt og Reidar også. Jeg har gitt alt jeg har og elsker den hunden så enormt, men det å ha en hund med så mye problemer tærer på alle ressurser og vi har en hund til som lider i det hele. Bella havner bak i rekken og veldig lite blir tilpasset ho når han krever så mye. Hans sinnstilstand smitter også og ho blir preget av hans kaos. Antagelig skulle vi omplassert ho, men ho var vår første hund og jeg vil egoistisk nok ikke miste henne til noen andre. Og se han slite som han gjør er også så utrolig vondt og du føler deg totalt hjelpesløs. Det ble en helg med mye tårer og vi lurte på om vi kanskje gikk vår siste tur med han fredag for en uke siden. Vetrinæren forstod fullt ut problemet og kjenner også til problematikken hans. Ho var helt for valget og gi han Vival og forstod godt at vi gjorde det. Ho sa at en siste ting vi kunne prøve var Clomicalm. Hvis det ikke ga effekt var hun enig i at han burde få slippe.
Så fornyet håp og Clomicalm så har han endelig fått sove og hvile ordentlig. Ting er langt ifra bra, men korte turer, mye søvn og litt mentalstimuli så er han betydelig bedre. Men han er usikker og redd til tider, han er fjern og i dag peip han igjen når han kom inn fra tur. Jeg ringte Groruddalen dyreklinikk for å se om vi skal bytte vetrinær og få et ordentlig opplegg for utredning av han. Sinsen har vært veldig bra og hjulpet oss mye, men det eneste er at vi mangler fortsatt svar på mye. Sparkene hans, kløen og en helhetlig vurdering føler vi at vi aldri har fått selv når vi ber om det. Det blir fort at de kjapt tar seg av det ene problemet og rister på hodet over og har liksom ikke tid til det de ikke der og da har et svar på. En utredning vil være stress i seg selv for han så det er ikke en enkel avgjørelse å ta det heller. Jeg er redd han har smerter og at noe av stresset bunner i det, men jeg vet ikke. Foreløpig er det en dag av gangen, gå korte turer, mye hvile, gi han små gleder og huske Bella oppi det hele. Håpet er fortsatt at Kaktus igjen kan få et liv med glede og trygghet. Jeg har virkelig ikke lyst til å miste min beste venn som har gitt meg så utrolig mye, men jeg vil heller ikke pine han igjennom en lang periode med frykt og stress og jeg banner og griner over at vi havnet her igjen!
Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s