100% positiv. Er det alltid 100%?

w_DSC1103

Jeg har gått i tenkeboksen de siste dagene. Kaktus er engstelig og tåler lite om dagen. Å ta fra han testosteronet var som skrevet tidligere en tragisk avgjørelse fra min side. Helt tilfeldig så hadde jeg begynnt å lese “Bones would rain from the sky” av Suzanne Clothier. En fantastisk fin bok og som har gitt meg mer innsikt i meg selv og hundene og pekt på ting jeg har tenkt på tidligere, men tanker jeg ikke har fullført eller gått ordentlig inn i. Jeg har ofte tenkt at jeg får bare stole på oppskriftene jeg følger og stole på at de og det at jeg jobber 100% positivt er det som skal til. Men hva ligger egentlig i 100% positivt? Vi har drevet med f.eks tannpusstrening. Vi har tatt det i små steg, men jeg merket fort at jeg måtte være veldig forsiktig med Bella. Ho hadde alltid valget om å gå hvis ho synes ting ble stressende eller ukomfortabelt, men det jeg så var at ho ble sittende selv om ho ble stresset av treningen. Det var ikke positivt selv om alt ble gjort i små steg og belønningen var noe ho virkelig liker. Det jeg skjønte var at er belønningen bra nok kan det faktisk gjøre at ho blir i stuasjonen selv om ho ikke liker den og blir stresset av den. Jeg endret taktikk: hver gang ho så bort, ned eller bare ikke fulgte med med øynene så ventet jeg. Hvis ho så bort mot meg så sa jeg “klar?” og startet treningen og holdt det så enkelt at jeg ikke fikk så mye som et slikk. Det som skjedde var at ho slappet helt av og treningen gikk mye raskere enn tidligere. Ho kunne be om pauser uten å måtte gå vekk fra meg, men kunne enkelt bare snu hodet vekk. Hvis jeg sa “klar?” og ho snudde hodet vekk, ventet vi. Holdt ho hodet stille, begynnte treningen igjen. Takk og lov for at jeg skjønnte at dette var stressende selv om jeg stappet dyret fullt av godis og trodde ting ble gjort i små nok steg. Det jeg ser er at leser man ikke de små tegnene på ubehag fra hunden i den treningen man gjør så er sjangsene store for at ting ikke er 100% store. Hvilket humør ho er i før jeg starter treningen har også mye å si. Begge to har nå skjønt systemet og vet at hodet mot meg betyr en invitasjon til å trene videre.

w_raxd

Jeg ser mange steder hvor jeg feiler. Går for fort fram og ikke leser de små detaljene godt nok. Gjemmer meg bak at jeg følger 100% modellen, men krever for mye og justerer det ikke godt nok i forhold til hunden. Jeg har ofte tenkt at så lenge de har fokus og er villige så betyr det at vi er på rett spor og det så absolutt ikke tilfelle. Det krever mer enn det og det er en balansegang jeg trenger å være mer sensitiv til.

Vi har en trang passasje vi må igjennom for å komme til andre siden av toglinjen og Kaktus trives ikke med å gå der. Han jager og vil fort igjennom. Dumme meg har prøvd å roe han ned å belønne rikelig for at han venter og går rolig igjennom, men det har ikke hjulpet. Og selv om det ikke har hjulpet så har jeg fortsatt med den samme tralten. Men nå brøt jeg sirkelen og når vi gikk inn i passasjen ba jeg om kontakt og så sa jeg “skal vi løpe?”, og vi løp rett igjennom. Han virket så lettet og jeg tror han tenkte at endelig hører den teite eieren min på hva jeg trenger og hva jeg har prøvd å fortelle ho lenge. Å trene på å gå rolig der er egentlig dødfødt for grunnen til at han jager igjennom der er fordi han er redd for å møte hunder eller toget og så lenge det er triggere så vil den passasjen være stressende for han. Den dagen de ikke fungerer som triggere så vil situasjonen være en helt annen. Vi prøver så langt det lar seg gjøre å ikke gå der, men gjør vi det sjekker vi om det kommer noen og hvis det er klart så løper vi 🙂

w_DSC1040

Problemet med belønningsbasert trening er at man ofte kan belønne en hund inn i for vanskelige situasjoner. Fordi de liker belønningen så godt så er de med på notene, men stresset er der fortsatt. Reidar og jeg har opplevd det flere ganger. Bella er uttrygg på noen hunder og Reidar trodde at bare han fikk Bella i sitt med kontakt så var den situasjonen grei for ho, men det som skjedde var at ho satt og tok imot belønning og gjorde som ho skulle, men adrenalinet pumpet allikevel. Situasjonen var allikevel ikke ok. Det er en bra teknikk å gjøre hvis du ikke har andre alternativer, men den løser ingen problemer. Jeg også gikk mange ganger for nære andre hunder og selv om Kaktus valgte å bryte av fra trigger på egenhånd så hadde han allikevel kommet for nære og ble småstresset. Hadde jeg vært mer sensitiv til han så hadde jeg holdt meg på en avstand hvor han kunne se på trigger, men med et helt avslappet kroppspråk for så å velge avstand.

Det jeg begynner å fatte er at jeg må være mye mer var for detaljene og gå mye mer i meg selv. Jeg må lytte mye mer til hundene og stole mer på hva de forteller meg. Det er en balansegang med små detaljer og jeg har ikke vært nyansert nok. Kaktus gjorde det så utrolig bra før Suprelorin chippen, men nå som han er engstelig igjen ser jeg at jeg må være mye mer pålogget han og hans signaler. Og for at han skal ha tillit til meg må han ha en mye større stemme i hva som er positivt for han. Jeg må senke kravene og i tillegg må jeg gå i meg selv og gjenvinne tillit til meg selv. Jeg mistet all selvtillit til min evne til å være der for han og det vakuumet kan jeg ikke være i. At jeg hamrer løs på meg selv hjelper ikke han, men at jeg er villig til å gå i meg selv og tenke nytt er i hvert fall en ting jeg kan ta med meg som en positiv ting fra selvtillitskollapsen. Jeg må også slutte å innbille meg at alle andre er perfekte hundeeiere. Folk snakker så sjelden om det som går galt i hundeholdet. Det er alle prestasjonene som dras frem og alle ser ut til å leve ha det perfekte hundeholdet. Det virker ofte som det er liten aksept for å gjøre noe galt, ha en hund med problemer og dommer og jury er kjapt på banen med båsen de setter deg i uten engang å vite spesiellt mye om situasjonen. Jeg føler det er viktig å dele feilene like mye som suksseene for vi lærer enormt av begge deler. Jeg vil ikke prøve å lure meg selv til å tro jeg er noe annet enn en hundeier som gjør sitt aller beste og har mange suksseer, men at jeg vet jeg feiler på mange områder også. Og de feilene er utrolig viktig å se. Desverre har jeg vært redd for å dele de fordi jeg er redd for de perfekte dommerene. Jeg vil være en ydmyk hundeeier og legge stoltheten i skuffen.

w_DSC0957

11.sept har kjekkasen time hos vetrinær for å fjerne chippen. Han skal også røntges for å se om det kan gi svar på sparkingen. Jeg tror det er muskulært, men uansett tror jeg det kan være greit å ha bildene for å kunne se nærmere på knærne hans. Og om det eventuellt skaper problemer med spenninger osv. Hvor lang tid det tar for testosteronet å bygge seg opp igjen vet vi ikke og det kommer mye an på hvor mye av chippen som allerede har løst seg opp. Men innen løpetiden til Bella er det neppe mye testosteron.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s