Kaktus

Kaktus den lille raringen!

Kaktus er en veldig sjarmerende, klønete, pysete herremann. Han ser alltid uskyldig ut og det er han stort sett også. Han finner sjelden på rampestreker og ser helst av vi menneskene står for aktivisering, han er glad i søsteren sin, men synes ho er litt røff. Men de få rampetingene han gjør er ganske uheldige, han fant for kort tid siden ut at å jakte tog var veldig gøy. Veps og humler er også veldig gøy. Katter er både gøy og skummelt.

Han er en merkelig, morsom liten raring. Når han begynner å bli klar for tur står han i sofastolen og ser ut, mens han slipper noen sjarmerende trompetfiser. Så setter han seg foran meg og graver meg på leggen mens han ser rett inn i sjela mi. På tur kan han gå rolig og fint for plutselig og forsvinne inn i en tettgrodd hekk og finne et bortglemt kyllingbein. Han snorker som en mann og har det skjedd noe skummelt på tur så “bjeffer” han i søvne. Han detter gjerne ut av senga og tar med seg dyna i fallet. Da er han gjerne fanget inni den og etter mye romstering kommer han seg ut og rister seg så han nesten går overende. Når jeg strarter hårføneren sier det klask og Kaktus ligger på gulvet og slår seg på ørene. Det skal ikke mye til før noen er erklært medlem av flokken. Har vi noen på besøk som er med på tur og de går blir han veldig lei seg og tror han aldri får se dem igjen.

Vi begynnte med lydighet og trikstrening fordi Kaktus lett stresset seg opp og ikke klarte å avreagere. Han bar på stresset og tok det med videre på tur hvor det gjerne bygde seg opp og gjorde at han taklet hver nye hendelse dårligere og dårligere. En skikkelig ond sirkel. Nå har han funnet avknappen sin og setter stor pris på å trene på tur. Han ber veldig ofte om oppgaver og bruker oss aktivt som distraksjon i stressende situasjoner. Han har fått bedre impulskontroll og han tåler nå å presses ut i frustrasjon og fortsatt synes at trening er gøy. Han er usikker på andre hunder og var veldig reaktiv før. Han knurret og peip, gjorde utfall og kunne la det gå ut over søsteren. Men nå har han ikke knurret på på lenge, er stort sett lett å avlede og han er rolig og fin når vi går videre.

Etter å ha funnet avknappen er Kaktus nå et snorkende murmeldyr. Etter tur finner han et teppe og slokner. Tidligere travet han rundt og slet med å finne roen. Han er veldig glad i strikkegenserene mine og vil han ha dem å ligge på så ber han pent ved å grave meg på ryggen. Når han har ladet batteriene finner han frem en bamse som han dytter i bena våre, står og trompetpromper i stolen eller graver meg på leggen. Men er ikke batteriene ladet og søsteren kommer for nær så knurrer han truende uten hell.

Fine raringen!

Advertisements